En familietradisjon, gjenoppfunnet

Vi er et familiedrevet studio. To mennesker, to franske bulldogger og veldig mye kaffe. Dawn og Antony driver hele greia fra gjesterommet, kjøkkenbordet, eller hvor det nå enn er plass til en laptop og to snorkende hunder.

Alt du ser her, er laget av oss. Ingen investorer. Ingen innleid innholdsavdeling. Bare en familie som har tegnet tullete kort til hverandre lenger enn vi liker å innrømme, og som en dag bestemte seg for at resten av verden også burde få gjøre det.

Det hele startet med strekmenn. To prikker til øyne, en skjev munn, én rekvisitt som avslørte poenget. En fiskestang. En gitar. Et par ski. Ingen i familien var utdannet kunstner. Det var jo hele poenget. Kortene var morsomme fordide var elendige, og du kunne alltid se hvor mye innsats noen hadde lagt i det ut fra hvor lenge de hadde brukt på hendene.

Åpner du en skuff hjemme hos oss, finner du fortsatt en skoeske full av dem. Bursdager, juler, jubileer, morsdager, farsdager. Enhver anledning var en unnskyldning for å tegne. Juler fra før bulldoggene ble født. En strekmann av faren til Dawn fast i en heis. Antony som faller av et padlebrett ned i et iskaldt vann. Kortet overlevde gaven, hver eneste gang.

Et sted underveis fikk strekmennene skuldre. Så ansikter. Så bakgrunner. En enkeltrute ble til en stripe på to ruter, og to ruter ble til et postkort med fire ruter som fortalte hele året. Kortet sluttet å være et kort og begynte å bli et minne å ta vare på.

Dette var epoken der vi alle ble litt konkurransedrevne. Hvem klarte å presse flest interne vitser inn på én A5-side? Hvem fikk fram en skikkelig latter før gaven engang var åpnet. Innsatsen fortsatte å stige. Det gjorde ventetiden også. Noen kort tok en hel helg.

Så ble modellene gode. Første gang vi brukte AI på et bursdagskort i familien, var til faren til Dawn, Jeff. Han hadde nettopp kjøpt seg en Harley det året og hadde ikke sluttet å snakke om den siden, så vi lagde et postkort av det han elsket aller mest: Jeff på den nye Harleyen forbi de kjente landemerkene i hjembyen sin i Alicante, som en ekte motorsykkelfilm.

Men det Jeff elsket mest, var ikke AI-bildet. Det var Dawns håndskrift, midt på toppen av kortet. Den løkkete, velkjente krusedullen hennes, akkurat slik hun hadde skrevet bursdagshilsener til ham siden hun var barn. Det var øyeblikket vi skjønte regelen. Det digitale kunne endre seg, men det personlige måtte fortsatt være i en menneskehånd.

Det ble stille i rommet da han åpnet det. Dette var det vi hadde prøvd å tegne i 15 år, og nå var tegningen gjort på 30 sekunder. Tradisjonen holdt stand. De interne vitsene, de pinlige øyeblikkene, hele idéen om året i ett bilde. Det eneste som endret seg, var hånden som holdt blyanten.

Bildene var spranget. Bevegelsen var øyeblikket det ble noe helt annet. Første gang vi gjorde et stillbilde av en av bulldoggene om til et kort, filmatisk klipp, der han spankulerte gjennom et diskotek som om han eide stedet, var det da vi så på hverandre og sa: «andre folk trenger dette.»

Et håndtegnet kort får deg til å smile. Et kort som beveger seg, snakker og lever, får deg til å sende melding til tre personer med det samme. Vi ville at alle andre skulle få den samme reaksjonen som vi fikk den kvelden ved kjøkkenbordet.